Glitter In The Air

Have you ever fed a lover with just your hands?
Closed your eyes and trusted, just trusted?
Have you ever thrown a fist full of glitter in the air?
Have you ever looked fear in the face and said “I just don’t care?”

It’s only half past the point of no return
The tip of the iceberg, the sun before the burn
The thunder before the lightning, the breath before the phrase
Have you ever felt this way?

Have you ever hated yourself for staring at the phone?
Your whole life waiting on the ring to prove you’re not alone
Have you ever been touched so gently you had to cry?
Have you ever invited a stranger to come inside?

It’s only half past the point of oblivion
The hourglass on the table, the walk before the run
The breath before the kiss, and the fear before the flames
Have you ever felt this way?

lalalalalalalala

There you are, sitting in the garden
Clutching my coffee, calling me sugar
You called me sugar

Have you ever wished for an endless night?
Lassoed the moon and the stars and pulled that rope tight?
Have you ever held your breath and asked yourself “Will it ever get better than tonight?”
Tonight

No tikkar klokka sakte over til å verta 00.00, som vil seie at det strengt tatt er ein ny dag, 1. juledag (som faktisk er dåpsdagen min).

Eg veit ikkje; er det vanlegast å skrive skryteinnlegg etter ein har opna alle gåvene, ete all maten og sunge alle songane? Ok, eg vil skrive eit skryteinnlegg, eit skryteinnlegg om Hilður. Jenta (eller skal eg seie mannen?) som hadde designa ei bok med eit utval av mine dikt og hennar bilete, og fått ho innbunden som ei skikkeleg bok av eit eller anna tysk firma (så vidt eg forstod av pappen ho var pakka inn i). Den beste gåva eg nokosinne har fått! Eg vart mållaus då eg pakka ho opp. Overvelda, overraska... you name it.

Mi kjære Hilður, som eg så ofte vil klemme, men som eg ikkje får gi meir enn eit handshake. Hilður som smiler, strålar, og som gir meg trua på menneske tilbake, når ho i blant ser ut til å forsvinne.

Tusen takk for at du er til, Hilður. Tusen takk for alle minnene, all latteren, og mest av alt takk for at du er ærleg. Så utruleg glad i deg! (Litt kliss må du tåle!)

It's like a time-spacecontinuum thing

Det verkar som om alle er i si litle verd i dag. Sveinbjørn går rundt i eigne tankar, og ser heilt forvirra ut når eg skal til å spørje han om noko. Utvik sit med headset på øyrene og komponerer det neste store musikkstykket, og Siri og Floyd er så omslynga i kvarandre sine armar at dei ikkje har plass til meir enn seg sjølv, men det er veldig skjønt.

På grunn av alle desse, samt andre som har vandra rundt totalt oppslukt av dagdraumar og kjærleikshåp, har eg byrja på ein tekst til media som heiter "Min verden" (ja, eg skriv han på bokmål, det berre vart slik...). Til no er han berre på tre (ganske korte) avsnitt, og mobilen min fann ikkje brillene sine så han kunne ikkje hjelpe, men eg håpar eg vert ferdig til måndag, sidan det faktisk er siste frist.

Det er vanskeleg å skrive no om dagane, spesielt når tekstane er tvungne. I fylgje mobilen min har eg kunstnerisk teft, men eg klarer likevel ikkje å tvinge fram ei novelle (som visst nok er umogleg, seier han). Trass i dette, så prøver eg. Prøver, prøver, prøver... Three paragraphs and counting.