Amanda Fucking Palmer House Party

Amanda Palmer er ein slik person som gir alt av seg sjølv og som ikkje er redd for å bråke. Ho syng songar om kva ho vil, ho seier kva ho vil, gjer kva ho vil og kler seg naken om ho vil; samtidig som ho har eit stort hjarte og passar på og strekk ut ei hand til dei av oss som ikkje tør eller ikkje klarer å bråke. Fordi alle kan ha godt av å bråke i blant. Amanda er opptatt av å sjå folk, sjå dei i auga, fordi me er menneske alle saman.

23. juli i år drog Guro (ei veninne) og eg til Røyken, ein stad me aldri hadde vore før og sannsynlegvis aldri kjem til å besøke igjen. Me tok toget til Røyken fordi 40+ framande menneske hadde stolt på kvarandre og gått saman for å få Amanda Fucking Palmer til Noreg. Me var samla til ein husfest som var meir ein hagefest - eg kalla det for ein minifestival - og me snakka, song og grilla i lag og hadde norsk (og finsk) språk- og geografiundervisning, foreina av kjærleiken til denne artisten som treff oss der me kjenner det mest.

Guro og eg var dei fyrste der, me åt vassmelon med vertane me møtte for fyrste gong i Oslo dagen før og høyrde på Guro spele kalimba. Då Amanda kom hadde fleire av festdeltakarane funne vegen til lysningen blant trea og me enda opp med å sitje i ring på graset og snakke. Og det var så naturleg! Nokre meter frå meg sat ho eg lyttar til nærmast dagleg og det var fullstendig naturleg, ho var som den kule storesystra alle ville få eit ord med for å snakke om gutar og jenter og skjegg og tatoveringar; ikkje den internasjonale artisten som er gift med Neil Gaiman og turnerer verda rundt.

Amanda song seinare på kvelden, me song med henne, ei som heitte Maia varma opp for henne og dei song duett, me lo i lag, eg heldt tilbake tårer og tok bilete, alle tok bilete og song og åt og blåste såpebobler og Guro og eg tok siste toget tilbake til Oslo (i lag med ein gjeng andre), men ikkje før me fekk sagt farvel til vedunderet som ser deg i auga og kyssar deg på kinnet før du drar.