Huden din smakte salt

Kanskje dette er slutten. Eg kan framleis smake deg, kjenne hendene dine på meg og mine eigne under dressjakka di medan du ser på meg og eg veit, eg berre veit - veit at du kjem til å vere den eg har venta på.

Du smakte av røyk og sakte, eggande tonar. Du smakte av øl og vodka og ein bassolo som spelte på alle strengene mine. Du smakte av anglofile fantasiar og ei bakgate i Hackney eg håpar å besøke ein dag, om du vil ta i mot meg.

Du smakte av gamle og nye kapittel og ei repeterande historie.

Du smakte av raude kinn og sveitte kroppar.

Huden din smakte salt.

Og mest av alt smakte du av ein ny melodi eg sidan har dansa til.

Ode to nature (and David Attenborough) - Part II

Du smakte av bringebær

Dette er kjærlighetens tegn. Å være nær deg. Jeg kan høre deg puste. Jeg kan hjerterytmen din utenat. Dette er å være til, å ligge to stykker på en flytemadrass og lukte av sand og sjø og sol. Jeg kan nesten huske det nå, hvordan man blåser såpebobler så store at de når over fjorden og hvordan man sender flaskepost slik at man får svar.

Jeg kan nesten huske det nå, hvordan man teller til hundre med øynene lukket når man står inntil et tre og alle lister seg rundt en, og hva mammas hjemmelagde saft smakte.

Jeg kan nesten huske bølgene, fordi det var de vi søkte etter, de som fikk posten frem, og det var med dem i ryggen at vi fikk tatt de beste bildene.

Jeg kan nesten huske det nå, hvor høyt jeg elsket deg i solnedgangen og hvor lykkelige vi var da vi satt på taket til major Steens naust i lag.

Det må være lenge siden, minnene er i svarthvitt. Men jeg husker at jeg kysset deg ved det blå gjerdet før du gikk hjem, og at du smakte av bringebær.

Great Expectations

Det fine med å elske profilerte skodespelarar er at dei stadig er med i nye prosjekt. David Suchet, aka. Hercule Poirot aka. nesten-ektemannen min var igjen å sjå på engelske fjernsynsskjermar denne romjula i rolla som Jaggers i ei ny filmatisering av Charles Dickens-forteljinga Great Expectations. Dei kjem sikkert til å vise ho på NRK på eit punkt, men sidan det har tatt dei så lang tid å vise Mildred Pierce som eg såg sist vår, så er det ikkje godt å seie når det kjem til å skje. Alt eg vil gjere er å oppfordre dykk til å sjå nesten-ektemannen min briljere i nok ei rolle, når/om de har sjansen. Tru meg, miniserien er verdt det.

Kjære 2012,

eg håpar du byr på både godt og vondt. Teateropplevingar, litteratur, film, musikk... Mange klemmar og kanskje nokre kyss.

Og meir skal eg ikkje be deg om, fordi fakkelen er i mine eigne hender.