Du smakte av bringebær

Dette er kjærlighetens tegn. Å være nær deg. Jeg kan høre deg puste. Jeg kan hjerterytmen din utenat. Dette er å være til, å ligge to stykker på en flytemadrass og lukte av sand og sjø og sol. Jeg kan nesten huske det nå, hvordan man blåser såpebobler så store at de når over fjorden og hvordan man sender flaskepost slik at man får svar.

Jeg kan nesten huske det nå, hvordan man teller til hundre med øynene lukket når man står inntil et tre og alle lister seg rundt en, og hva mammas hjemmelagde saft smakte.

Jeg kan nesten huske bølgene, fordi det var de vi søkte etter, de som fikk posten frem, og det var med dem i ryggen at vi fikk tatt de beste bildene.

Jeg kan nesten huske det nå, hvor høyt jeg elsket deg i solnedgangen og hvor lykkelige vi var da vi satt på taket til major Steens naust i lag.

Det må være lenge siden, minnene er i svarthvitt. Men jeg husker at jeg kysset deg ved det blå gjerdet før du gikk hjem, og at du smakte av bringebær.