mandag 19. oktober 2009

Korleis Pink Floyd aldri vart det same

Ein person kjem uannonsert inn i rommet, og du lurer på korleis du kan elske denne personen momentant, utan å kjenne han, utan å vite namnet hans. Likevel veit du at du elskar han, kjem alltid til å elske han, fordi i det han kom inn i rommet, eksploderte hjartet ditt.

Du går i fleire månadar; tenkjer, fantaserer, drøymer. Undrar på om han la merke til deg, veit at han eigentleg ikkje gjorde det. Du veit namnet hans no. Veit at alle andre med det same namnet kjem til å minne deg om han. Det får plutseleg så mykje å seie, det namnet, dei seks bokstavane som står skrive inst inne i dei djupaste holromma i kroppen din.

Ein person kjem uannonsert inn i rommet, og livet ditt er endra. Du kan aldri vere den same, og du er ikkje heilt sikker på om det er positivt eller negativt. Du kjenner korleis holromma lengtar etter å sjå han, korleis fingrane dine vil vite korleis han følest under eit lett trykk, ein klem, eit kyss. Alt anna vert som bagatellar, så lenge du kan høyre han fortelje om yndlingsbandet sitt, og finne ut kva han best likar å ha på skiva.

Og ein dag kyssar han deg, men det var ikkje slik det skulle skje, han skulle ikkje angre etterpå. Ikkje opne seg, for så å skjule seg og vere milevis borte, sjølv når han står rett ved sida av deg og seier at du er så fin i sollyset.

Kanskje det kjem ein ny person, ein dag. Kanskje vil ikkje hjartet ditt eksplodere, men i det minste gjere eit lite hopp. Og kanskje kan du klare å vere med nokon andre som gir deg frysningar over heile kroppen, nokon andre som kan stire rett inn i sjela di og stryke deg over ryggen. Men han kjem alltid til å vere der. Fordi han er mannen du elskar, og han viste deg verda frå ein motorsykkel du gav namn til.

25 kommentarer:

  1. Det kommer alltid til å være vondt, men hadde det ikke skjedd hadde du kanskje vært uten av en de fineste tingene i hele verden.

    SvarSlett
  2. Skjønner greia, og selv om det er trist så misunner jeg deg litt, jeg har vært glad i en person, sånn skikkelig glad, men jeg har aldri følt det så sterkt som du har gjort. Kanskje du bare er flinkere til å beskrive følelser enn meg? Jeg vet ikke, men jeg misunner deg sånn sett ihvertfall. Selv om jeg ikke ønsker noen å havne i en slik følelsesmessig virvel.

    SvarSlett
  3. I love you.
    Det var fantastisk skrevet.

    SvarSlett
  4. Val: Does it?

    Christine Alice: Ja, eg skjønar kva du meiner. :)

    Neda: Love you too. Takk. <3

    SvarSlett
  5. Yes, it does, even though parts of your life may seem like it's on repeat.

    SvarSlett
  6. I kinda make it go on repeat, though, even though I'm not alone in doing so, and I'm aware of that. The thing is I've got a lot of self-control, maybe too much, but I can't seem to control my heart, and perhaps I'm not supposed to...

    SvarSlett
  7. Nobody can control their heart, baby.

    SvarSlett
  8. Jeg synes det er litt skummelt at det er Pink Floyd, og at det er samme bursdag, og.. Ja.

    Jeg hørte Wish You Were Here på bussen for noen uker siden, for første gang på over et år, og jeg bokstavelig talt kjente beina mine forsvinne under meg.

    Men jeg håper vi begge klarer å finne noen en dag, noen som kan sette pris på oss og som vi kan være oss selv sammen med. Noen som bare bringer frem de glad-forelskede følelsene og ikke de trist-forelskede.

    SvarSlett
  9. Emosjonell tvilling. <3

    I know, det er rart korleis det fungerer, og det kjem så sterkt. (Wish You Were Here var forresten ein av CDane eg kjøpte i går!)

    Ja. <3

    SvarSlett
  10. Men det virker kanskje som om han har fått deg til åpne deg? Eller er det bare overfor ham? Jeg vet ikke om du har problemer med det, heller.

    SvarSlett
  11. Eg har aldri hatt problem med å opne meg, men han er den som gjer meg levande, noko som kan vere litt farleg. Og eg er definitivt meir sårbar når eg er med han.

    SvarSlett
  12. Never know what to say when it comes to him.

    Heart you though.

    SvarSlett
  13. Det va ein veldig fin tekst. :)

    SvarSlett
  14. Aw. Den sårbarheten skjønner jeg.

    SvarSlett
  15. :/

    Har du sett bloggen (fotoblogg med liten tekst) om sønnen som følger faren som er på vei mot døden?
    Å, den er så fin, men jeg finner den ikke igjen. Jeg er så ufattelig dum, jeg lagrer sjelden blogger jeg leser.

    SvarSlett
  16. Søren. Den var så fin og emotional og.. fin.

    SvarSlett
  17. <3 Nydelig, hjerteskjærende skrevet!

    SvarSlett