Det er mange som er redd for stilla. Som om det er farleg når stilla senkar seg, som om stilla kan skade nokon.
Eg meiner at stille kan vere magisk. Stille kan skape større nærleik enn ord, stille kan gi varme til tomme hus. Å vere komfortabel med stilla, akseptere ho, er å vere komfortabel med seg sjølv og dei ein deler stilla med.
I dagens filmindustri vert stille stadig sjeldnare, særleg dersom filmen er amerikansk eller generelt laga for å tene mest mogleg pengar, og difor er det så fint å sjå ein film som den franske versjonen av Lady Chatterley frå 2006 der stilla vert omfamna som ein gammal ven. Det er ikkje alltid nødvendig med dramatisk musikk og storslagne effektar, augeblikka på film som er mest sanne og mest rørande er som regel dei der alt ein har er menneske som viser ekte kjensler og kommuniserer både med og utan ord.
Eg skjøner det kan vere skummelt med stille, kanskje du er som meg og vert overvelda av tankefluger som ingen klarer å fange, kanskje tankeflugene vert til store svermar som trugar med å overfalle deg og kaste deg i bakken, men eg håpar du likevel klarer gi litt rom for stilla, fordi stille kan vere noko av det beste som finst.
Jeg tror at stillhet er litt viktig, fordi den henter frem ting vi nesten ikke var klar over - når det er stille, blir vi oppmerksomme på alt annet enn lyd, og vi har ofte godt av det, for lyd er noe vi utsettes for neste konstant. Det er kanskje derfor noen er litt skeptiske til stillhet, fordi det er så uvant?
SvarSlettStillhet i filmer er et veldig virkningsfullt grep! For den mest voldsomme bruken jeg har vært borti, se It's All Gone, Pete Tong. En av mine favorittfilmer. Sterk som chilipepper.
God pinsehelg!
Absolutt, det trur eg òg.
SvarSlett*notert*
Takk likeså!