Eg har nokre linjer på eit ark som seier meg kven eg er. Eg har ei lommebok full av kvitteringar og bilete som fortel meg kvar eg plar handle og kven eg bør smile til. Nokre gonger smiler eg til alle, berre for å vere sikker, og om dei ikkje er vener av meg så kjenner dei i alle fall igjen det menneskelege i meg og smiler tilbake.
Dei gongene liker eg å sitje på ein benk mellom apoteket og banken og sjå livet spele seg ut. Kanskje gjettar eg om nokon er i slekt eller kva dei skal kjøpe til middag. Om eg føler meg inspirert, skriv eg historier om dei i notatheftet mitt, men når eg har vanskelege dagar hender det at eg les historiene og tar dei for sanning, og då kan eg plutseleg ende opp framfor kyrkja i berre underkjolen fordi eg trur eg skal i bryllaup.
Dei gongene liker eg å sitje på ein benk mellom apoteket og banken og sjå livet spele seg ut. Kanskje gjettar eg om nokon er i slekt eller kva dei skal kjøpe til middag. Om eg føler meg inspirert, skriv eg historier om dei i notatheftet mitt, men når eg har vanskelege dagar hender det at eg les historiene og tar dei for sanning, og då kan eg plutseleg ende opp framfor kyrkja i berre underkjolen fordi eg trur eg skal i bryllaup.
Eg veit alt dette, ein gong i blant, før eg forsvinn igjen. Då les eg bøker, baker og besøker dei andre eg bur med her. Gir dei gode ord og lange klemmar.
Neste gong eg forsvinn skal eg velje det sjølv.
Du altså <3
SvarSlettDu! Kjærleik til deg. <3
SvarSlett