Om å dele og leve og elske

Eg tenkjer på dette med å dele.

Å dele av seg sjølv.

Å dele med andre.

Å bake og puste og lytte og skrive og sende det ut til levande organismar som har sine eigne tankefluger og bankande hjarte og tårer som gjer putene våte utan at andre får vite det. Eg ser ut av nye vindauge og har skog og sjø og nabohus (igjen) og ein sambuar (for fyrste gong) som er verdas finaste, og inne ser eg eit gammalt Tandberg-anlegg me har fått av pappa som gjer at me kan spele vinylar på platespelaren eg kjøpte då eg gjekk på vidaregåande, fordi eg hadde hatt min fyrste skikkelege sommarjobb med ID-kort og kodar og nøkkelknippe som gjorde at eg kunne kjøpe ein platespelar som skulle ta meg tilbake og fram i tid medan eg lytta til Piaf og Pink Floyd og Antony and the Johnsons som me såg i lag i Bergen i 2009 utan å vite det.

Eg tenkjer på dette med å dele og leve og elske og ete og sove i lag og føle dagane flyte forbi fordi alt går så mykje betre når me kan dele og leve og elske, saman.