Klokka er fire om morgonen. Eller kanskje ho er fire om ettermiddagen og eg har sove forbi alle morgonrituala, frukosten og treningssykkelen og dusjen som vaskar bort all smerte og sveitte og vonde tankar.
Det er mørkt når eg legg meg og mørkt når eg står opp og butikkane har døgnopent, så kven kan eigentleg seie kva tid på dagen det er. Kanskje me lurer oss sjølv alle saman.
Hadde det berre vore snø, hadde alt gitt så uendeleg mykje meir meining. Føtene våre hadde knitra på asfalten og byen hadde falt til ro. Trea hadde vore dekka av krystalliserte tryllekunstar og du hadde smilt i søvne, fordi livet er lettare å leve når verda er stille. Og sjølv om det hadde vore kaldt, sjølv om lufta hadde gitt deg sjokk og du hadde hatt vanskeleg for å skjøne kvifor pusten din såg ut som røyk som forsvann i neste augeblikk, så kunne me gått hand i hand og fylt gatene med englar.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar