2/365

Eg kom nettopp inn døra etter å ha stavra meg fram i centimeter på centimeter på snø, og medan eg gjekk tenkte eg på Neda som ein gong skreiv kor magisk det var å vere den fyrste til å gå i snøen, og så tenkte eg at snøen hadde dekka over det tynne laget eg invaderte om morgonen, og at kanskje me ikkje er så viktige som me trur. Etter å ha venda meg om og sett spora mine, kom eg fram til at kanskje me faktisk er viktigare enn me klarer å tru eller håpe, og at me kan gjere langt meir enn me tør ta inn over oss.

I dag har eg ein av dei to dagane eg får i løpet av året, der eg er svært fjollete og... kva er ordet? Jo: Lukkeleg. Som om hjernen og hjartet seier at: "Okay, i dag skal Birte få fri.", og så ler eg litt høgare og langt oftare enn det eg vanlegvis gjer, og finn nesten alt morosamt. Sist gong var i august under filmfestivalen, då me såg Hellboy II, og eg storkoste meg.

Etter at historieprøven (= intens skriving i 90 minutt) var overstått, skulle me ha naturfag, og eg fekk plaster av Kari som var det tredje plasteret på to dagar, fordi stakkars Birte fekk papirkutt på den høgre ringfingeren sin i går, og alle veit kor mykje det svir. Når eg i tillegg har prestert å kutte opp såret på ny og på ny, grunna fleire ark, hårstrå etc., tenkte eg at plaster var lurt. Disneyplasteret med Dumbo på varte til eg dusja i dag tidleg, og plasteret med Mummitrollet og Snusmumrikken falt av under 1. verdskrig, men naturfagplasteret har heldt heilt til no. Det er kvalitet. Eller kanskje det er på grunn av ansiktet som Hilður og eg samarbeida om å teikne.

"Har de hatt prøve i dag, eller, de ser jo heilt daude ut?!" spurte Finn Morten då me hadde matematikk, og etter me oppgitt svarte ja, forsikra han oss om at han skulle vise oss tre ting veldig kjapt, så skulle me få lov til å slappe av (og kanskje gjere ei oppgåve, om me orka det...). I norsktimen mangla me tilgang på oksygen, og eg syntest framleis at det meste var hysterisk morosamt, sjølv om det ikkje var særleg nye ting me fekk høyre. Me hadde meir ein samtale enn undervisning, og det var eigentleg utruleg herleg.

Neste onsdag skal eg ha med årboka og vere flink når eg kryssar av for kven av dei tilsette som kjem til møtet, og om dei kjem i tide.