Kjærleik II

Because sometimes reality just isn't enough

I heart you, Dan Piraro

(Det skjer litt for mykje these days til at eg klarer skrive om det, så eg legg heller ut nokre geniale Bizarrostriper.)

I can't give up on your spirit

Medan eg venta på at alle skulle kome inn i Grieghallen, og konserten skulle byrje, lurte eg på kor stor del av publikum som hadde høyrt på Antony and the Johnsons til dei byrja gråte tårer av blod og ekshalere sommarfuglar.

Den fyrste songen vart framført i fullstendig mørke, medan det framleis kom folk inn dørene, og eg sat og følte meg så utruleg nær fortida mi.

Eg sat nesten på toppen, rad 33, sete 10, men eg var midt på og sjølv om Antony visuelt ikkje var stort meir enn noko kvitt med mykje svart rundt, gjorde det ingenting, det var likevel den største konsertopplevinga eg har hatt.

"Why did I make it go so high? It's like I wrote it for a different species or something."

Konserten varte rundt halvannan time, og det vart framført (så vidt eg klarte å oppsummere i ettertid) 16 av hans eigne songar:
Aeon
Another World
Cripple and the Starfish
The Crying Light
Epilepsy is Dancing
Fistful of Love
For Today I am a Boy
Her Eyes Are Underneath The Ground
Hope There's Someone
Kiss My Name
One Dove
Shake That Devil
Twilight
Waterfall (som kanskje heiter noko anna, men det var ein song som ikkje finst på noko album, og som han eigentleg berre kom på i farten, fordi han minna om Fistful of Love)
Where Is My Power
You Are My Sister

"It's about, you know, the cracks that appear between now and... then. And it's possible to fall through those cracks. And people do!"

Samt to cover: Beyoncé sin Crazy In Love, og eg klarer ikkje skildre det anna enn: om de har høyrt Antony synge og kjenner til musikkstilen hans, førestill dykk så at han framfører Crazy In Love i same stilen. Og Dylanklassikaren I Was Young When I Left Home, som er featured på plata Dark Was The Night, der blant anna Arcade Fire syng om Lenin.

"It's like the things you write when you're like 20, thinking: Why won't he kiss me? Why won't he kiss me? Why won't he kiss me? (...)"

Konserten var fylt av små historiar og reine tankespel. Kiss My Name var i gong, men Antony måtte stoppe musikarane fordi han ikkje var heilt til stades tankemessig, og genseren kom ned blant tangentane og han vart litt satt ut. "Okay, breathe. I'm in Bergen, it's the opening of the European tour and I'm good. Okay, sorry..."

Det var absolut tystnad, det var magisk lyssetjing og musikarar som såg ut som om dei dansa.

"So it goes like: And he cut me with the edges of his face. 'Cause, you know, when guys have beards it kinda feels like they're cutting you when you kiss them? But later I met soft men."

Og eg har returnert, tre vinylar og ei oppleving for livet rikare. Tusen takk, Antony, eg elskar deg.

"I'm not sure what I was thinking when I wrote that, it's like, in five hundred years, when my spirit is singing about my life, that's what he or she would sing about me on my grave."


Les Bergens Tidende si anmelding her

Kjærleik

Takk!

Eg vil berre sende ein stor takk til Knut Nærum for kommentaren som stod i Dagbladet i dag. Det varma eit ungt, liberalt hjarte å lese at eg ikkje er åleine om meiningane mine.


Ikke mat Siv Jensen (copyright Dagbladet og Knut Nærum)

Alt jeg ba om var en uke, en liten uke uten Frp i midten av den politiske debatten, en uke uten at vi diskuterte om muslimer skal få lov til å være muslimer på en sånn måte at det syns utenpå. Det var tydeligvis for mye å be om.

Det er tre ting du aldri må gjøre med Fremskrittspartipolitikere. Aldri utsette dem for skarpt lys, helle vann på dem og aldri mate dem etter midnatt*. Nei, forresten. Det var ikke Fremskrittspartipolitikere, det var Gremlins. De fra åttitallsfilmen, de små søte vesenene som blir til monstre om du ikke behandler dem rett. Det du aldri må gjøre med Frp-ere, er å kritisere dem. Da blir de sjokkerte og lei seg og påstår at du fornærmer folket, eller i det minste de 29 prosentene av velgerne som sier de vil stemme Frp ved neste anledning. Vel, hvis jeg har gjort det, så var det akkurat det jeg ville.

Det fins bare en grunn til ikke å kritisere Frp, og den er rent strategisk. Når man kritiserer partiet, vokser det. Som Supermanns fiende Parasitten, superskurken som absorberer kreftene til alt og alle han kommer i berøring med. Når Supermann slår ham, blir han sterkere. Jeg husker ikke hvordan Supermann vant. Likevel regner jeg med at det var han som vant, siden det var hans navn som sto på forsiden av bladet i flere tiår etterpå.

Min mormor opplevde Fremskrittspartiets tilblivelse, men døde hellig overbevist om at det hele var et skjult kamera-innslag og snart kom til å bli avslørt som et satirisk stunt med brodd mot norsk selvgodhet. At Harald Tusberg eller Helge Hammelow Berg før eller senere ville komme fram fra bak en busk sammen med et kamerateam og flire fra øre til øre. Det skjedde ikke i hennes levetid, men mange håper fortsatt.

Selv ser jeg ikke på Frp som et problem, men en utfordring.

Jeg har ikke noe imot mennesker som stemmer Frp. Noen av mine beste venner er Frp-velgere. Neida, jeg bare tøyser. Jeg har ingen venner.

Det er en god ting at Siv Jensen tar opp problemene tilknyttet innvandring og integrering, men det hadde vært enda bedre om disse problemene ble tatt opp av en som faktisk ønsker å løse dem.

Jeg skulle ønske at flere norske partier snakket om hvordan vi skal leve sammen med hver våre guder, noen av oss til og med uten. Det må være mulig å ta opp disse tingene uten at Siv Jensen først sier noe drøyt. Hvis vi bare diskuterer det flerkulturelle Norge når det passer Frp, kommer det til å passe Frp svært godt. De andre partiene tror tilsynelatende at det bare er Frp som kan vinne sånne debatter. Det er en gåte at hele det politiske Norge unntatt Frp ser på innvandring som en tapersak. Alle vet at det trengs flere mennesker her i landet, og snart veldig mange flere.

Det politiske livet i Norge følger stramt definerte regler. Det finnes grovt sett to slags saker. Den ene typen går ut på at en statsråd bygger en brygge eller sykler uten hjelm, deretter forsøker å late som ingenting, og til slutt må beklage seg mest mulig. Spenningen ligger i hvor fort beklagelsen kommer, og hvem som eventuelt mister jobben. Den andre typen sak er den typen sak som dukket opp for to uker siden og som fortsatt rir oss. Denne typen går ut på at en person påstår at afrikanere er dummere enn europeere eller at tægging skyldes utearbeidende mødre eller, som i dette tilfellet, at noen religioner er mindre trivelige enn andre og snart blir det vel forbudt å spise pølse på offentlig sted. (Religion er forresten enkelt: Hvis det er frivillig, må det være lov. Hvis det er påtvunget, må det være forbudt.)

Den særegne dynamikken rundt utspill og reaksjoner fører til stadige tilbakeslag for hvor langt vi egentlig er kommet som samfunn. Fordi forargelse er det drivstoffet som holder nyhets- og debattmaskinen gående. Fordi det er deilig å ha noen å hate. Si noe drøyt, og få dine motstandere til å angripe deg. Dermed flytter du sentrum nærmere deg selv ved å skape en diskusjon mellom det håpløse standpunktet og det etablerte standpunktet. Dette er hva som skjer når det skarpe lyset rettes mot Siv Jensen.

På denne måten blir tapte slag stadig utkjempet på ny. Det er som om Napoleon skulle komme tilbake til Waterloo og forlange en omkamp. "Alors", ville han sagt, "skal vi si best av tre?"

Hvis jeg skulle ha vendt den samme strategien mot Frp, i forbindelse med en type lovbrudd partiet tradisjonelt tar lett på, ville jeg ha foreslått at de som kjører fort, skal straffes med henging. Dette er åpenbart et urimelig standpunkt, men like fullt et forslag som gjør at pisking av råkjørere plutselig virker som en mer moderat tanke. Hvis det var det jeg egentlig ville ha innført.

I stedet har vi fått nok en debatt som gjør det mindre trivelig å ha mørk hud i Norge, mer mistenkeliggjøring som gjør flertallet og mindretallet redde for hverandre. Dette er hva som skjer når du mater Siv Jensen.

Vi vet at hun ikke mener det. Hun sier det bare for å glede sine velgere, mye på samme måte som vi andre jatter med slitne åttiseksåringer om at jo da, det er klart at folk var høfligere før, og alt går i hundene, klart det, sånn ja, ta deg en blund nå.

Som en skarp motsetning til dette, vil jeg peke på den israelske forfatteren Amos Oz' besøk hos Skavlan på svensk og senere norsk tv sist helg. Det var ikke direkte sjokkerende, men jeg vil gå så langt som å si at det var overraskende: En gammel mann snakket klokt, mildt og muntert om viktige ting.

Jeg regner ikke med at dette skal danke ut japanske gameshow og bli den nye trenden på tv. Jeg regner ikke med at Dagsrevyen og Tabloid og Redaksjon En skal fylles opp av kloke, milde, gamle mennesker. Jeg skulle bare ønske at norsk tv ga oss lignende opplevelser såpass ofte at vi ikke oppfatter dem som sjeldne unntak. Og at mediene i mindre grad matet Siv Jensen.

Mye tyder på at forskjellen mellom Gremlins og Frp-ere er mindre enn først antatt. Derfor vil jeg på det sterkeste fraråde alle å helle vann på Siv Jensen. Hun får det lett på mølla.

* Det er uklart når på morgenen det er trygt å servere dem frokost.

Picture perfect

Her er mine "gorgeous, but can't really walk in 'em"-shoesies. Eg tenkte at fancy sko fortente eit litt fancy (dog, crooked) display:

Zhe Gina Tricot-skirt:

Bøkene eg les these days. Sandel-boka er lånt frå biblioteket på skulen, medan den ytst ferocious one, som er 100 % resirkulerbart papir og 100 % Penguin, er 100 % mi:

Boka eg nettopp gjorde meg ferdig med; The Great Gatsby. Har lese ho før, men denne gongen var det på engelsk, which it should've been the first time. I love you, Gatsby!:

Og sist, men absolutt ikkje minst, bøkene eg kjøpte på Mammutsal i dag!:

Ikkje-eksisterande dagar (og menn)

I fylgje hovudet mitt var fredag laurdag, og laurdag søndag, difor eksisterer ikkje denne dagen, sidan eg ikkje skal på skulen før i morgon. (It makes sense, I swear!) Eg trur eg er tilbake til 2006 òg, det er juli og han har bursdag, vert 38 år, men det visste eg ikkje då, at bursdagen hans var 30. juli, ein dato eg alltid kjem til å hugse, men som eg ikkje får lov til å notere i årsplanleggjaren min. Sjølv å sjå The Curious Case of Benjamin Button på kino ein gong til, hjelpte ikkje.

No ser eg på Elton John: The Red Piano Show som eg har fått låne av Floyd. Elton er herrrrrlich, eg gler meg meir og meir til juni! Eg gler meg òg til å sjå Gatsby igjen, håpar han har hatt det fint i ferien, og at det gjeld for dykk der ute i den store verda òg. Har de gjort noko spanande? På fredag var eg i Stavanger og klarte som alltid å bruke litt pengar, blant anna på eit blått Gina Tricot-skjørt. It's cute! Og nokre übersexy sko som eg sannsynlegvis aldri kjem til å gå med, men dei kosta berre 100 kr. Om ikkje anna får dei stå i eit framtidig bibliotek/kontor.