lørdag 7. mars 2009

Takk!

Eg vil berre sende ein stor takk til Knut Nærum for kommentaren som stod i Dagbladet i dag. Det varma eit ungt, liberalt hjarte å lese at eg ikkje er åleine om meiningane mine.


Ikke mat Siv Jensen (copyright Dagbladet og Knut Nærum)

Alt jeg ba om var en uke, en liten uke uten Frp i midten av den politiske debatten, en uke uten at vi diskuterte om muslimer skal få lov til å være muslimer på en sånn måte at det syns utenpå. Det var tydeligvis for mye å be om.

Det er tre ting du aldri må gjøre med Fremskrittspartipolitikere. Aldri utsette dem for skarpt lys, helle vann på dem og aldri mate dem etter midnatt*. Nei, forresten. Det var ikke Fremskrittspartipolitikere, det var Gremlins. De fra åttitallsfilmen, de små søte vesenene som blir til monstre om du ikke behandler dem rett. Det du aldri må gjøre med Frp-ere, er å kritisere dem. Da blir de sjokkerte og lei seg og påstår at du fornærmer folket, eller i det minste de 29 prosentene av velgerne som sier de vil stemme Frp ved neste anledning. Vel, hvis jeg har gjort det, så var det akkurat det jeg ville.

Det fins bare en grunn til ikke å kritisere Frp, og den er rent strategisk. Når man kritiserer partiet, vokser det. Som Supermanns fiende Parasitten, superskurken som absorberer kreftene til alt og alle han kommer i berøring med. Når Supermann slår ham, blir han sterkere. Jeg husker ikke hvordan Supermann vant. Likevel regner jeg med at det var han som vant, siden det var hans navn som sto på forsiden av bladet i flere tiår etterpå.

Min mormor opplevde Fremskrittspartiets tilblivelse, men døde hellig overbevist om at det hele var et skjult kamera-innslag og snart kom til å bli avslørt som et satirisk stunt med brodd mot norsk selvgodhet. At Harald Tusberg eller Helge Hammelow Berg før eller senere ville komme fram fra bak en busk sammen med et kamerateam og flire fra øre til øre. Det skjedde ikke i hennes levetid, men mange håper fortsatt.

Selv ser jeg ikke på Frp som et problem, men en utfordring.

Jeg har ikke noe imot mennesker som stemmer Frp. Noen av mine beste venner er Frp-velgere. Neida, jeg bare tøyser. Jeg har ingen venner.

Det er en god ting at Siv Jensen tar opp problemene tilknyttet innvandring og integrering, men det hadde vært enda bedre om disse problemene ble tatt opp av en som faktisk ønsker å løse dem.

Jeg skulle ønske at flere norske partier snakket om hvordan vi skal leve sammen med hver våre guder, noen av oss til og med uten. Det må være mulig å ta opp disse tingene uten at Siv Jensen først sier noe drøyt. Hvis vi bare diskuterer det flerkulturelle Norge når det passer Frp, kommer det til å passe Frp svært godt. De andre partiene tror tilsynelatende at det bare er Frp som kan vinne sånne debatter. Det er en gåte at hele det politiske Norge unntatt Frp ser på innvandring som en tapersak. Alle vet at det trengs flere mennesker her i landet, og snart veldig mange flere.

Det politiske livet i Norge følger stramt definerte regler. Det finnes grovt sett to slags saker. Den ene typen går ut på at en statsråd bygger en brygge eller sykler uten hjelm, deretter forsøker å late som ingenting, og til slutt må beklage seg mest mulig. Spenningen ligger i hvor fort beklagelsen kommer, og hvem som eventuelt mister jobben. Den andre typen sak er den typen sak som dukket opp for to uker siden og som fortsatt rir oss. Denne typen går ut på at en person påstår at afrikanere er dummere enn europeere eller at tægging skyldes utearbeidende mødre eller, som i dette tilfellet, at noen religioner er mindre trivelige enn andre og snart blir det vel forbudt å spise pølse på offentlig sted. (Religion er forresten enkelt: Hvis det er frivillig, må det være lov. Hvis det er påtvunget, må det være forbudt.)

Den særegne dynamikken rundt utspill og reaksjoner fører til stadige tilbakeslag for hvor langt vi egentlig er kommet som samfunn. Fordi forargelse er det drivstoffet som holder nyhets- og debattmaskinen gående. Fordi det er deilig å ha noen å hate. Si noe drøyt, og få dine motstandere til å angripe deg. Dermed flytter du sentrum nærmere deg selv ved å skape en diskusjon mellom det håpløse standpunktet og det etablerte standpunktet. Dette er hva som skjer når det skarpe lyset rettes mot Siv Jensen.

På denne måten blir tapte slag stadig utkjempet på ny. Det er som om Napoleon skulle komme tilbake til Waterloo og forlange en omkamp. "Alors", ville han sagt, "skal vi si best av tre?"

Hvis jeg skulle ha vendt den samme strategien mot Frp, i forbindelse med en type lovbrudd partiet tradisjonelt tar lett på, ville jeg ha foreslått at de som kjører fort, skal straffes med henging. Dette er åpenbart et urimelig standpunkt, men like fullt et forslag som gjør at pisking av råkjørere plutselig virker som en mer moderat tanke. Hvis det var det jeg egentlig ville ha innført.

I stedet har vi fått nok en debatt som gjør det mindre trivelig å ha mørk hud i Norge, mer mistenkeliggjøring som gjør flertallet og mindretallet redde for hverandre. Dette er hva som skjer når du mater Siv Jensen.

Vi vet at hun ikke mener det. Hun sier det bare for å glede sine velgere, mye på samme måte som vi andre jatter med slitne åttiseksåringer om at jo da, det er klart at folk var høfligere før, og alt går i hundene, klart det, sånn ja, ta deg en blund nå.

Som en skarp motsetning til dette, vil jeg peke på den israelske forfatteren Amos Oz' besøk hos Skavlan på svensk og senere norsk tv sist helg. Det var ikke direkte sjokkerende, men jeg vil gå så langt som å si at det var overraskende: En gammel mann snakket klokt, mildt og muntert om viktige ting.

Jeg regner ikke med at dette skal danke ut japanske gameshow og bli den nye trenden på tv. Jeg regner ikke med at Dagsrevyen og Tabloid og Redaksjon En skal fylles opp av kloke, milde, gamle mennesker. Jeg skulle bare ønske at norsk tv ga oss lignende opplevelser såpass ofte at vi ikke oppfatter dem som sjeldne unntak. Og at mediene i mindre grad matet Siv Jensen.

Mye tyder på at forskjellen mellom Gremlins og Frp-ere er mindre enn først antatt. Derfor vil jeg på det sterkeste fraråde alle å helle vann på Siv Jensen. Hun får det lett på mølla.

* Det er uklart når på morgenen det er trygt å servere dem frokost.

16 kommentarer:

  1. Nettopp!! Du kan kje bare skriva sånn, uten å sei ka det stod.. :P

    (Lagt ut handlelista fra London O, btw. At your request :P)

    SvarSlett
  2. Det er litt langt, men eg har lagt det inn no. :)

    SvarSlett
  3. Ah, takk for at du la det ut! Knut Nærum er en flott mann. Virkelig.

    SvarSlett
  4. Ja, han er det. Ein fantastisk mann.

    Han hadde bursdag på tysdag, så eg sendte han mail og fekk svar, og etter å ha lese den kommentaren i Dagbladet måtte eg berre sende ein ny mail. Eg vart så glad!

    SvarSlett
  5. Åh, så herlig, så enig! KNUT NÆRUM er herlig! Har tenkt på mye av det samme, i det siste, og vurderer sterkt å ta opp noen av Amos Oz' bøker. Det er synd at kloke ord er et såpass sjeldent fenomen. :\ Først må jeg lese ut de to Nærumbøkene jeg har lånt meg da. :P

    Jauda, jeg er fortsatt Eli jeg. Har flyttet bloggen til blogspot og greier... det er jo så mye finere her. :D

    SvarSlett
  6. Eli: Åååh, ja, I know! <3 Kva for nokre bøker har du lånt? :)

    Angela: :)

    SvarSlett
  7. Har lånt "Krig!" og "En Himmel Full av Stjerner", og lest "Monster".
    Men bøkene har blitt noe utsatt etter et utall av prøver og innleveringer. o__O

    SvarSlett
  8. Awh, "Krig!" er skikkeleg morosam og "En himmel full av stjerner" er veldig fin. :)

    SvarSlett
  9. He truly is a geniuz. Er det greit for meg å begynne å bruke Gizmo (han søte gremlins- dyret) t-skjorta mi nå?

    SvarSlett
  10. He truly is!
    Awh, ja, definitivt! Trur faktisk eg har Gremlins på DVD ein stad, fekk ein som eine storebroren min hadde til overs :D

    SvarSlett