Bakemeister Nigella "Tiny Dancer" Harepus Lawson II

Bakemeister Nigella "Tiny Dancer" Harepus Lawson

Btw: Elton John var fantastisk!

Medieeksamensteksten

Det er mye man kan si om diktatorer, men de får ting gjort.

La dem spise kake

Da jeg var liten og lekte i sandkassen i barnehagen, merket jeg lite til demokratiet de voksne snakket om. Det var ingen av ungene i barnehagen som hadde valgt lederne de måtte svare til. Og da den ene gutten brukte spaden sin som katapult for å skyte sand i øynene mine, fikk han ingen rettssak eller mulighet til å forsvare seg og sine handlinger, han ble straffet momentant. Det var et svart/hvitt-samfunn, men det var til tider genialt i sin enkelthet; noen ganger fungerer diktatur.

Direkte oversatt betyr demokrati ”folkestyre”, men som Knut Nærum sa i 2004, etter at George W. Bush ble gjenvalgt som president i USA: ”Amerikanerne har fått den politiske lederen de ville ha, det er mer enn man kan si om oss.” Hvor mye er det egentlig folket styrer?

” Qu'ils mangent de la brioche,”* sa Marie Antoinette, og ble, om mulig, enda mer upopulær hos det franske folket. Alle vet at man ikke skal tulle med gretne, sultne mennesker, ikke rart hun ble henrettet. Hun og mannen levde et slaraffenliv helt til folket sa at de ikke kunne tolerere mer, og tok til å protestere. Franskmennene har alltid forstått seg på demonstrasjoner, det skal de ha. Det er som ”V” sier i V for Vendetta: ”People should not be afraid of their governments. Governments should be afraid of their people.” Er det noe vi er misfornøyd med, må vi tørre å si i fra.

Kanskje problemet er at vi er for late. Vi er for late til å bry oss om demokrati, om at den lille mannen i bakgården skal få meningen sin hørt, uansett hvor mye han har drukket. Det er ingen som spør hvorfor han drikker, er det vel? Uff, nei, det er energitappende å demonstrere og kjempe for det vi mener er rett, derfor lar vi mediene ta på seg folkerollen.

Grunnideen om demokrati ble utarbeidet i oldtidens Aten rundt 350 f. Kr., f. a. t., f. e. o.**… Tekstmeldinger kom fra andpustne, pubertetspregede unggutter, og moderne som de var fikk verken kvinner eller slaver være med og bestemme. Greit nok at det skulle være folkestyre, men litt siling måtte nødvendigvis til. Siden ungguttene var opptatt med å leke SMS, bestod altså demokratiet hovedsakelig av eldre, inngrodde menn med skjegg, ikke ulikt hva vi ser i dag.

De av oss som har mot og nok fortrengt sinne til det, skriver gjerne leserbrev til avisen når livet ikke går som vi har planlagt; ”Fikk ikke nok ost på pizzaen”, ”Verden går under”, ”Hunden min er død”. Avismediene opptrer som hobbydetektiver, foreldre og den steroidpåvirkede storebroren ingen tør å erte på seg. Avis, fjernsyn, radio og web blir utømmelige kilder av muligheter til å enten dumme ut seg selv eller andre. Og når størsteparten av dagene hos redaksjonene går til å finne opp nye måter å brette papirfly på, tar mediene seg litt kunstnerisk frihet og dikter opp nyhetssaker, blåser liv i støvlagte debatter, eller gjør elefanter av mygg.

”VI SKAL DØ!” skriker førstesidene til oss, og realistene av oss tenker at selvsagt skal vi det, før eller senere. Men nå skal vi plutselig dø med en gang, det var vi ikke forberedt på, og det blir hysteri og dommedagsteorier. Vi hamstrer Tamiflu og munnbind, og til slutt kommer vi til å leve som gutten i boblen, livredd for å røre ved noe annet enn plastinnsiden av vår egen, private verden.

Heldigvis har vi en Supermann i blant oss. ”Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er Retorikeren!” Obama er her for å redde verden, og han har en søt valp til å hjelpe seg! USA er muligens ikke det beste eksempelet på et demokratisk styre, men Mr. President gjør så godt han kan, og det er ikke lett å ta over et land som i åtte år har blitt styrt av en busk.

Jeg har kommet langt siden barnehagedagene mine, men hvor mye har egentlig verden utviklet seg siden sine barndomsår? Napoleon og Hitler har blitt byttet ut med Mugabe og Kim Jong-Il, og dårlig personlig hygiene med dårlig global hygiene. Med tekniske duppeditter og medieforeldre har vi mistet motivasjonen til å gjøre opprør. Enten må vi nøye oss med å spise kake, eller så må vi ta ansvar. Det hjelper ikke å kritisere lederne våre om vi ikke er villige til å gjøre noe for å forbedre vår egen livssituasjon. Til tross for Mussolinis overbevisninger er staten til for folket, ikke omvendt.

* populært oversatt til ”La dem spise kake”, men refererer egentlig til en spesiell type brød servert med store mengder smør
** f. e. o. = forkortelser er overvurdert

Bakemeister Nigella Harepus Lawson

For å få ein perfekt fredagskveld

treng du fyrst eit svart Indiskavinglas med kvitvin.

Og eit antrekk som minnar om fjerne strøk og romantiske framande.

Så må du ha ein god middag.

Om du er (som) meg, kjem middagen til å gjere deg litt uvel fordi sesamnuggetsane inneheld både eggekvite og kveitemjøl, men dei er så gode at det er greitt.

Til dessert må du ha jordbær som du har kjøpt i boda utanfor Shellstasjonen som minnar litt om torget i Krakow.

Og til slutt må du ha ein fin film, som The Aristocats.

Can you dig it?

I'm Birte, and this is what's for dinner today:

Heimelaga, eigenoppfunne rundstykker med hjartesalat og lakseburger.

Måndag til onsdag denne veka har det vore medieeksamen, og etter å ha fått oppgåvene me kunne velje i mellom på måndag morgon, var naturlegvis det fyrste eg gjorde å lage ein spå (Oda teikna illustrasjonane):

Vidare skjedde dette:

Og alt arbeidet resulterte i dette (det er ikkje så pikslete, men det er slik det går når ein skal ta print screen av noko som eigentleg er like stort som ei tabloidavisside):

Samt ein presentasjon som gav meg dette:
"Du fikk karakteren 6. God sommer!

Ragnhild"

Juni

Dette blogginnlegget skulle eigentleg byrje med ein elaborate historie om at eg trudde Tollvesenet hadde stole den belgiske sjokoladen eg hadde kjøpt via ei britisk nettside (it makes sense, I swear!), men då eg kom heim i ettermiddag låg det ein lapp på kjøkenbordet som sa at postkontoret på Aksdal hadde ein pakke til meg. Go figure... Sjokoladen var superdyr, men smaker forhåpentlegvis fabelaktig. Kva han smaker kjem eg diverre aldri til å finne ut, fordi sjokoladen er ikkje til meg, men mottakaren kjem hopefully til å elske han. Og CDen, mikse-CDen som eg i dag har kjøpt papir til slik at eg kan lage eit fancy, eigendesigna cover. (Sjokoladen er eg uansett allergisk mot...)

Det er juni månad. I juni 2001(?) fekk eg ei dartpil i hovudet. I juni 2005 var eg ferdig med grunnutdanninga, og grein meg i søvne av å ikkje lenger kunne sjå alle dei fantastiske menneska kvar dag. Det var òg i juni 2005 at eg drog på språkreise til Paris og Bournemouth, og oppdaga Isle of Wight. I juni 2006 sendte eg mitt fyrste brev til Mozart. I juni 2007 sendte me tekstmeldingar han angra på dagen etterpå, men som eg aldri fekk ut av hovudet. I juni 2008 var eg i bryllaup til eldste storebroren min, og no i juni 2009 er dei framleis separert etter fleire veker i frå kvarandre, trass ein nyfødd son i mars og ei dotter på to og eit halvt år. I juni 2009 har eg ikkje sett Mozart på ni månadar, og ikkje høyrt noko frå han på eit halvt år. I juni 2009 må eg igjen seie farvel til fantastiske menneske, langt fleire enn på ungdomsskulen, og eg er redd for framtida. Redd for Bergen, for studier eg ikkje veit om eg klarer, for eit yrke eg vil vere Captain i, og emne eg elskar, men som likevel gir meg klump i halsen. I juni 2009 er eg skjelvande, på krykker, på golvet, i taket, i fosterstilling, med eit einsamt hjarte og ein overfylt hjerne.