Medieeksamensteksten

Det er mye man kan si om diktatorer, men de får ting gjort.

La dem spise kake

Da jeg var liten og lekte i sandkassen i barnehagen, merket jeg lite til demokratiet de voksne snakket om. Det var ingen av ungene i barnehagen som hadde valgt lederne de måtte svare til. Og da den ene gutten brukte spaden sin som katapult for å skyte sand i øynene mine, fikk han ingen rettssak eller mulighet til å forsvare seg og sine handlinger, han ble straffet momentant. Det var et svart/hvitt-samfunn, men det var til tider genialt i sin enkelthet; noen ganger fungerer diktatur.

Direkte oversatt betyr demokrati ”folkestyre”, men som Knut Nærum sa i 2004, etter at George W. Bush ble gjenvalgt som president i USA: ”Amerikanerne har fått den politiske lederen de ville ha, det er mer enn man kan si om oss.” Hvor mye er det egentlig folket styrer?

” Qu'ils mangent de la brioche,”* sa Marie Antoinette, og ble, om mulig, enda mer upopulær hos det franske folket. Alle vet at man ikke skal tulle med gretne, sultne mennesker, ikke rart hun ble henrettet. Hun og mannen levde et slaraffenliv helt til folket sa at de ikke kunne tolerere mer, og tok til å protestere. Franskmennene har alltid forstått seg på demonstrasjoner, det skal de ha. Det er som ”V” sier i V for Vendetta: ”People should not be afraid of their governments. Governments should be afraid of their people.” Er det noe vi er misfornøyd med, må vi tørre å si i fra.

Kanskje problemet er at vi er for late. Vi er for late til å bry oss om demokrati, om at den lille mannen i bakgården skal få meningen sin hørt, uansett hvor mye han har drukket. Det er ingen som spør hvorfor han drikker, er det vel? Uff, nei, det er energitappende å demonstrere og kjempe for det vi mener er rett, derfor lar vi mediene ta på seg folkerollen.

Grunnideen om demokrati ble utarbeidet i oldtidens Aten rundt 350 f. Kr., f. a. t., f. e. o.**… Tekstmeldinger kom fra andpustne, pubertetspregede unggutter, og moderne som de var fikk verken kvinner eller slaver være med og bestemme. Greit nok at det skulle være folkestyre, men litt siling måtte nødvendigvis til. Siden ungguttene var opptatt med å leke SMS, bestod altså demokratiet hovedsakelig av eldre, inngrodde menn med skjegg, ikke ulikt hva vi ser i dag.

De av oss som har mot og nok fortrengt sinne til det, skriver gjerne leserbrev til avisen når livet ikke går som vi har planlagt; ”Fikk ikke nok ost på pizzaen”, ”Verden går under”, ”Hunden min er død”. Avismediene opptrer som hobbydetektiver, foreldre og den steroidpåvirkede storebroren ingen tør å erte på seg. Avis, fjernsyn, radio og web blir utømmelige kilder av muligheter til å enten dumme ut seg selv eller andre. Og når størsteparten av dagene hos redaksjonene går til å finne opp nye måter å brette papirfly på, tar mediene seg litt kunstnerisk frihet og dikter opp nyhetssaker, blåser liv i støvlagte debatter, eller gjør elefanter av mygg.

”VI SKAL DØ!” skriker førstesidene til oss, og realistene av oss tenker at selvsagt skal vi det, før eller senere. Men nå skal vi plutselig dø med en gang, det var vi ikke forberedt på, og det blir hysteri og dommedagsteorier. Vi hamstrer Tamiflu og munnbind, og til slutt kommer vi til å leve som gutten i boblen, livredd for å røre ved noe annet enn plastinnsiden av vår egen, private verden.

Heldigvis har vi en Supermann i blant oss. ”Er det en fugl? Er det et fly? Nei, det er Retorikeren!” Obama er her for å redde verden, og han har en søt valp til å hjelpe seg! USA er muligens ikke det beste eksempelet på et demokratisk styre, men Mr. President gjør så godt han kan, og det er ikke lett å ta over et land som i åtte år har blitt styrt av en busk.

Jeg har kommet langt siden barnehagedagene mine, men hvor mye har egentlig verden utviklet seg siden sine barndomsår? Napoleon og Hitler har blitt byttet ut med Mugabe og Kim Jong-Il, og dårlig personlig hygiene med dårlig global hygiene. Med tekniske duppeditter og medieforeldre har vi mistet motivasjonen til å gjøre opprør. Enten må vi nøye oss med å spise kake, eller så må vi ta ansvar. Det hjelper ikke å kritisere lederne våre om vi ikke er villige til å gjøre noe for å forbedre vår egen livssituasjon. Til tross for Mussolinis overbevisninger er staten til for folket, ikke omvendt.

* populært oversatt til ”La dem spise kake”, men refererer egentlig til en spesiell type brød servert med store mengder smør
** f. e. o. = forkortelser er overvurdert