A Woman's Right to Shoes

Nei, sjølvsagt fann eg ikkje det eg eigentleg skulle ha, meaning sko eg kan gå med ein heil dag utan å myrde føtene mine, ei heller fann eg bursdagsgåver til Elin Brit og Neda, men for sistnemnte har eg i det minste ein plan (helmaks!). Og ja, eg har hatt vondt i hovudet sidan laurdag kveld, men eg kan ikkje klage når skosamlinga mi har fått eit så nydeleg nytt bidrag:

"The fact is, sometimes it's really hard to walk in a single woman's shoes. That's why we need really special ones now and then to make the walk a little more fun."

- Carrie Bradshaw (Sarah Jessica Parker), Sex and the City

Skulle, ville, kunne

Me skulle sove i same seng og du skulle vere teppet mitt. Breie deg over meg og over heile livet mitt. Eg skulle la deg ta over, for ei lita stund, eller for alltid, fordi eg stolte på deg og eg orka ikkje meir. Orka ikkje vere i kontroll lenger, vere den som bestemte, den som tok kontakt, den som tok avgjerslene. Eg skulle berre puste og vere til.

Eg strødde blad langs vegen slik at du skulle finne meg. (Skulle, ville, kunne.) Eg strødde blad langs vegen for å hjelpe deg finne fram. Det var mørkt, men du var lyset, og månen gav ei hjelpsam hand.

Motoren stilna, duren som var ein konstant, og rommet var heilt stille då det knirka i døra, i hengslene og i karmen, medan du kjempa deg fram skritt for skritt. Eg låg i ro og lata som eg sov, tenkte at det skulle ikkje vere så vanskeleg, og det knirka ein siste gong då du vende om.

Ute rasla vinden for å minne meg på at det framleis fanst ei verd bortanfor alt dette, og eg dansa til vinden på bare føter i ein lett nattkjole som blafra om kapp med alle bileta, alle tekstane og alle minna.

Berre eit pust. Eit enkelt pust og eit polaroid med alt det vakre i verda. Søvnlause hjarte og koppar med te.

Utan vind lever ikkje havet. Haustvinden som slår pusten frå deg slik at du hugsar du er i live. Det mjuke og sensuelle andedraget av ein sommarbris.

(Skulle, ville, kunne.)

Du skulle breie deg over meg som eit teppe, som bølgjer av salte augeblikk som aldri hendte.

Mad About You

Eg er ein håplaus romantikar som har gitt opp kjærleik. Ikkje kjærleik i det store og heile, men kjærleik for meg. Kanskje kjem det nokon, ein dag, men det ser ikkje ut til å skje med det fyrste. Og det er nokon det alltid kjem til å krible for, men uansett kor rett det følest kan det ikkje vere heilt rett, for då hadde eg ikkje framleis vore åleine.

Nokre gonger føler eg at eg kan sjå glimt av framtida mi, som gjer meg redd og trygg på same tid.

(Grunnen til at eg ikkje bloggar så ofte er fordi dei negative tankane kjem så mykje lettare.)

...

"Oh my God, don't ever die. 'Give me my Romeo and when he shall die take him and cut him out in little stars and make the face of heaven so fine that all the world will be in love with night.' Did I ever tell you I played Juliet in the fifth grade? I did. Opposite Stephen Polumbo's Romeo. Oi, what an actor he was. He started crying during my monologue - when he was supposed to be dead - because he said I was 'leaning on his arm.' Oh my God, don't ever die. I have so much more to tell you and I'm not interested in telling it to anyone else. And I'm not saying I'd be helpless I mean I'm bright and fairly good with money. And I guess I'm cute, right? You would say 'What are you, kidding me? You, my little friend, are a perfect example of beautiful.' And so I am. Because I am nothing more or less than what I see in your eyes when you look at me. Do you know how long I waited for you? My mother used to say I was too picky or afraid of commitment and that's why I was still unmarried by the age of almost-thirty, but the truth is, I was... just looking for you. Do you know how close I came to being a narrow, cold, mistrustful woman? But you have given me a life so big... and full... and good... and fun. I don't even know what we do really besides clean up and complain and wish we were sleeping but with you somehow: fun! And I'll tell you a secret: When we got married I couldn't image still wanting to be with anyone all this time later. But I do. It's a miracle to me. You are a miracle. You've made me happy, which is something I never ever thought I'd be."

- Jamie (Helen Hunt), Mad About You

Å skrive (og bruke opp blekk til eksamensøving)

"Det er det samme problemet som blinker rødt, gult og grønt hver gang en forfatter ser ned på et stykke hvitt papir. Han vil fortelle noe. Men han vet ikke hvor mange som lytter. Og han kjenner ikke de han skal henvende seg til. Han har to muligheter - begge er ytterligheter, men resten er piss: 1) Han kan skrive: "Mor går på kontoret. Far baker kake". Alle forstår hva han sier. Han kan skrive: "Folket vil seire. Lenge leve revolusjonen. USA ut av Latin-Amerika". Alle skjønner hvor han står. - Dette er lesebokmetoden. ABC. Forfatteren som pedagog og klissen folkeopplyser og innbilsk narr.

Eller - og dette er etter min mening den eneste akseptable og anstendige utvei: 2) Han kan forsøke å si tingene nøyaktig slik han har lyst, slik han føler de skal sies, slik han synes de slår hardest, trenger dypest inn. OG GI FAEN I HVOR MANGE SOM LIKER ELLER SKJØNNER DET. I dette tilfellet oppfatter han seg selv mer som en radiostasjon - og håper at noen lytter ... håper at noen har apparatet innstilt på samme bølgelengde."

- Tor Åge Bringsværd: Syvsoverskens dystre frokost

Ask me anything

Eg hermar etter Valerie og seier som henne: ask me anything (trykk her)!

I blant

I blant må ein få lov til å vere skikkeleg jentete og vere litt for sein ut til bilen, fordi kjolen ein eigentleg skulle ha på seg var upraktisk å sitje i, så ein prøvde tre andre kjolar der den ein enda opp med var den som stroppen sleit seg på forleden dag, slik at ein må leite febrilsk etter ei sikringsnål for å halde ho på plass. Og så bruker ein det nye underskjørtet med avtagbar sløyfe, og alt verkar så mykje betre når ein har eit skjørt som minnar litt om den nydelege, prikkete kjolen Carrie har i seriefinalen av Sex and the City. Og ein føler seg jentete, men på eit koseleg vis, når ein endeleg sit i bilen og seier at ein hadde ei "kjolekrise".

I blant må ein vere den fyrste til å reise seg i teatersalen for å gi ståande applaus, og det kriblar i heile kroppen når resten av publikummet reiser seg opp etter ein.

I blant må ein gråte og smile på same tid, og vere oppe alt for lenge og ta bilete av ting ein elskar.

Og i blant må ein få knute i magen, fordi på fredag er det eksamen, eksamen som kjempemange stryk på, men familie og vener er det finaste som finst, og tenk, det finst teater! Det finst teater og film og litteratur og musikk og fotografi og små barn som går rundt og blåser såpebobler, og ute er det sol og blå himmel og skyer som ser ut som marshmallows og sukkerspinn, og det er vår!

Så sjølv om livet er skummelt, og ein aldri kan vite sikkert kva som ventar, så finst det kunst og kjærleik og vin, det finst folk som arbeidar kvar dag for å hjelpe andre, og kvar 17. mai er det nokon som mistar tak på heliumballongen sin slik at alle står og ser opp i lufta på same tid, på fisken som plutseleg kunne fly.