Om å gjere det ein elskar

Do what you love, love what you do.

Det er noko slikt dei seier, er det ikkje?

-

Eg har vore utruleg heldig. Gjennom oppveksten har eg vore velsigna med fantastiske lærarar - Sandra, Elin Brit, Våga, Ragnhild x 2, Sveinbjørn... - og eg har innsett at kjærleiken eg har for desse flotte menneska har delvis ført til at eg no er andreårsstudent på integrert lektorutdanning ved UiB. Eg ville så gjerne vere like amazing som dei.

Tingen er at eg elskar litteratur og er interessert i språk, men eg vil ikkje nødvendigvis lære andre om det. Det eg verkeleg har kjærleik og lidenskap for, meir enn noko anna, er scenen og the big screen. Eg synest teater er det beste i verda og eg nær sagt pustar inn filmar og fjernssynsseriar, og etter eviglange diskusjonar med meg sjølv har eg kome fram til at eg vil ikkje berre lese og skrive om livet, eg vil leve det! Eg vil ta bachelor i teatervitskap og hjelpe til i kulissene. Eg vil jobbe med andre kreative, kunstneriske, sære menneske og eg vil vere del av kulturmiljøet. Kanskje får eg stilling ved eit teater i London og må ta undergrunnen til jobb, eller kanskje eg har gåavstand frå den litle leilegheiten min som skal ha eit vindauge med stor karm der eg kan sitje og dikte. Og så skal eg fylle krukker med små fargebombeplastperler og ha blomar i kvar ledige vase.

Eg vil tørre ta ein sjanse, vere okay med at ikkje alt er bestemt og trygt. Eg vil tørre ta eit leap of faith og leve.

Å begynne med desserten

Jeg så deg komme ned gata. Du hadde føttene på bakken, men blikket rettet mot himmelen. Du gikk inn i en sidegate og jeg fulgte etter. Prøvde kjenne deg, kjenne hva du luktet av og hva som gjorde deg deg.

Det ble kveld, det ble dag.

Du minnet meg om noe jeg trodde jeg hadde mistet.

Da morgenen kom satt du ved fotenden av senga og skrev på skrivemaskinen din. Satt med bena under deg og fremtiden i vente. Blondestrømper, silkeundertøy.

Hvorfor leve i et annet øyeblikk enn nå? Hvorfor ikke begynne med desserten?

*

Jeg elsket hvordan håret ditt så ut i sollyset. Hvordan krøllene danset og hoppet, som små barn med rosa støvler i en søledam.

Jeg elsket hvordan du sa ”pling” hver gang du kom til slutten av en linje.

Jeg elsket raserianfallene dine fordi de alltid endte i latter.

*

Du leser Molière på en kafé bare du vet om, der man drar for å filosofere og provosere, som Audrey Hepburn i Funny Face.

*

Du kommer ned gata. Om du enser meg, ignorerer du meg. Ser jeg deg først, snur jeg meg om.

Men jeg kan fremdeles føle silketøyet under fingertuppene mine, minnes måneskinnet som fylte leiligheten og hvordan du alltid var varm. Hva munnen din smakte og hvor lattermild du ble etter bare ett glass vin.

Hvordan du hvisket at du elsket meg, om natten da du trodde jeg sov og ikke kunne høre deg, fordi det hadde ikke gått nok tid. Tenk om jeg syns det gikk for fort.

*

Jeg måtte dra, men jeg ser deg fremdeles komme ned gata. Jeg er helt sikker på at det er deg, så sikker at jeg er nær ved å rope ut og tilkalle meg misbilligede blikk. Så sikker at jeg hører blodet bruse og selvtilliten gjenreise seg - men ordene løser seg opp og faller til bakken.

Og det jeg prøver å si, men aldri klarer å formulere, er at jeg savner deg.

Happy 120th!

Gratulerer med dagen til ei genial, vakker kvinne, verdas beste krimforfattar og skaparen av ektemannen min: Happy birthday, Agatha Christie!

Om å vende tilbake (på best mogleg måte)

Når du ser om igjen ein film det kanskje er eitt år sidan du såg sist, kanskje to, slik at du har gløymt ut alle dei fine augeblikka mellom dei store hendingane, då han var klokka hennar og då dei ikkje kyssa, men ho berre stod med hovudet sitt inntil brystet hans. Og du høyrer sitat som framleis resonnerer i deg, sjølv om du av og til skulle ynskje du kunne sjå ein film utan at noko minna deg om han.

Å vende tilbake til barndommen, på eit vis, når foreldra dine er på besøk i Bergen og du får nattaklem før storebror køyrer deg heim til leilegheiten. Og å stå i kø i halvannan time utan at det gjer noko, fordi om litt får du møte ein barndomshelt, ein som laga dei Donald og Uncle Scrooge-historiene du alltid syntest var best, og kor glad du vart under føredraget då han sa at jenter som likte karakterar som Magica de Spell og Glittering Goldie framfor Daisy Duck, det var jenter som viste dei var intelligente. Fordi du hugsa at då du var lita og skulle bestemme deg for kva for ei Donald-pocketbok du skulle kjøpe, då bladde du alltid gjennom og såg om Magica var med eller ikkje, fordi det var det avgjerande.

Og å dra til Italia igjen (om berre via film), der nesten alle byane dei filma i var byar du besøkte, way back when i 2006, rett etter du hadde posta det fyrste brevet, og korleis Vanessa Redgrave gjekk i dei same gatene som deg, og kanskje sat dei på den same kafeen. Den kafeen der foreldra dine måtte seie dei skulle ha Caffè Americano, fordi om ein berre sa coffee, så kom dei med ein espresso, og du hadde din fyrste ekte italienske is og var frelst. Og litt seinare den dagen sykla ei nonne i full grå habitt rett forbi deg, og du prikka faren din på skuldra slik at han kunne delta i latterkrampa som bobla i deg. Du helsa på Juliet og såg balkongen hennar, men du hadde allereie sendt eit viktig brev, så i staden for å be Juliet om hjelp la du handa inntil muren og kviskra eit stille ynskje om at han skulle svare deg, og at svaret skulle vere det du ville ha.

The City of Your Final Destination

Å høyre heilt ny musikk og elske han med ein gong.

Å høyre på musikk ein har elska i mange år, men som ein aldri vert lei.

Og å sjå tre filmar på rad, fordi ein har vorte sjuk, og den siste filmen var så nydeleg at ein ville ta stillbilete annakvart sekund.