fredag 17. september 2010

Å begynne med desserten

Jeg så deg komme ned gata. Du hadde føttene på bakken, men blikket rettet mot himmelen. Du gikk inn i en sidegate og jeg fulgte etter. Prøvde kjenne deg, kjenne hva du luktet av og hva som gjorde deg deg.

Det ble kveld, det ble dag.

Du minnet meg om noe jeg trodde jeg hadde mistet.

Da morgenen kom satt du ved fotenden av senga og skrev på skrivemaskinen din. Satt med bena under deg og fremtiden i vente. Blondestrømper, silkeundertøy.

Hvorfor leve i et annet øyeblikk enn nå? Hvorfor ikke begynne med desserten?

*

Jeg elsket hvordan håret ditt så ut i sollyset. Hvordan krøllene danset og hoppet, som små barn med rosa støvler i en søledam.

Jeg elsket hvordan du sa ”pling” hver gang du kom til slutten av en linje.

Jeg elsket raserianfallene dine fordi de alltid endte i latter.

*

Du leser Molière på en kafé bare du vet om, der man drar for å filosofere og provosere, som Audrey Hepburn i Funny Face.

*

Du kommer ned gata. Om du enser meg, ignorerer du meg. Ser jeg deg først, snur jeg meg om.

Men jeg kan fremdeles føle silketøyet under fingertuppene mine, minnes måneskinnet som fylte leiligheten og hvordan du alltid var varm. Hva munnen din smakte og hvor lattermild du ble etter bare ett glass vin.

Hvordan du hvisket at du elsket meg, om natten da du trodde jeg sov og ikke kunne høre deg, fordi det hadde ikke gått nok tid. Tenk om jeg syns det gikk for fort.

*

Jeg måtte dra, men jeg ser deg fremdeles komme ned gata. Jeg er helt sikker på at det er deg, så sikker at jeg er nær ved å rope ut og tilkalle meg misbilligede blikk. Så sikker at jeg hører blodet bruse og selvtilliten gjenreise seg - men ordene løser seg opp og faller til bakken.

Og det jeg prøver å si, men aldri klarer å formulere, er at jeg savner deg.

8 kommentarer: