Lauva endrar drakt i skuggen, himmelen kyssar deg.
Regndropane som står på slalåm nedover bussvindauga kan meir enn dei ser ut til, eg kjenner dei renne nedover den nakne kroppen min som ventar på deg og dei fristar meg. Glir sakte og kalde gjennom hud, nerver og muskelvev - heilt inn til beina mine - og vert ein del av meg.
Men det er vinden som gjer meg levande.
Vinden og vissa om at når det har gått ein dag til, kanskje to, så kan eg halde rundt deg igjen.
Jeg elsker også høsten selv om jeg ikke har noen å vente på. Venter heller på Den perfekte morgendag. Den kommer snart den også.
SvarSlettPs: <3
SvarSlettHvor kjipt var ikke dette svaret? Haha. :p Begynte å tenke på det.
SvarSlettDet var en vakker tekst, Birte. <3
Ingenting kjipt med svaret/svara dine, kjære.
SlettTakk. <3
Eg gler meg til det vert endå kaldare og eg kan gå med den svarte kåpa igjen og dei brune, lange støvlettane og endå varmare skjerf.
Ah, ja. Og luer. Hjemmestrikkede skjerf. Bad hair days, farewell! Litt deilig å ikke være så påpasselig med hva man har på seg hele tiden også, bare man har en pen jakke eller kåpe. Høst <3
SvarSlettJa! Eg bruker sjeldan luer, då må det vere alvorleg kaldt, men dei er fine. :)
Slett