Det var dei fine linjene. Å stryke ei hand langs beina dine, spele med lette rørsler på instrumentet som var deg. Å kysse bort tårer og vere nær deg når du var mest sårbar. Verte smitta av gåsehud og lytte til hjarteslag.
Det var å stå på tå for å nå opp til høgdene du lengta etter, og falle – som i ein flyktig draum.
Det var når du sov i vindaugskarmen og eg heldt rundt deg, heldt rundt deg for alltid. Korleis du gløymte teppet og me vart gjennomvåte av vårgraset, men aldri fraus.
Det var koppane på frukostbordet. Håret som kvitna og bøkene som samla seg opp, låg i stablar frå golv til tak og korleis me passa på å danse mellom dei, til ei slitt vinylplate, og kor fredfull du var.
Det var dei fine linjene. Korleis munnen din kjentest under fingertuppane mine og korleis du alltid såg meg for den eg var. Den eg kunne verte. Den eg vart fordi du elska meg.
Og til slutt: Det var rommet me skapte, under ein fiendtleg himmel, der kvar dag var søndag så snart me var saman igjen.
Jeg blir aldri lei av tekstene dine. Er som å være en tilskuer til drømmene du drømmer om natten (dog ikke på en stalkermåte). Fint, fint. <3
SvarSlettDet var godt å høyre. :)
SvarSlettTakktakk! <3
fint som alltids, blir aldri lei av tekstane dine vennen <3 :)
SvarSlettTakk, søte. :)
SvarSlettLei? Never.Tullejenta.
SvarSlettEg er veldig glad for den måten du skriver på.
Awh, takk. :)
SvarSlettJeg har bare nettopp funnet deg, men som det ser ut kommer jeg aldri til å gå lei. Herregud, så vakkert du skriver.
SvarSlett