Songs of the Year: Second Edition

My year wouldn't have been the same without these songs:

Songs of the Year

Eg har oppsummert det meste av året i bursdagsinnlegget mitt, og no som 2012 stadig nærmar seg vert eg meir og meir tom for ord. Det er litt skremmande, men eg trur det vitnar om at noko nytt ligg der ute og ventar på meg, eg må berre finne motet til å dra ut og leite etter det.

Som nok dei fleste har fått med seg har dette året vore ganske tårevått, men det har òg vore eit år for nye venskap, nye oppskrifter, nye jobbar, nye menn(eske) som har fått kroppen til å krible, nye bøker og filmar som har fått hjartet til å syngje, og mest av alt har dette året handla om musikk. Kjærleik og musikk. Så her har de fem songar til å både oppsummere og avslutte 2011 med:

Gi litt kjærleik denne jula

Smil til framande.

Signér eit opprop.

Hjelp dei fattige.

Och viska en bön:

Å vere vaksen

Å vere vaksen er å lære seg å koke graut frå botnen av utan å svi han.

Å vere vaksen er å vere halvvegs til 44 og tenkje at det er litt rart og veldig fint på same tid.

Å vere vaksen er å ta seg tid til menneska i livet sitt, til bøkene og musikken, og ta ting med ro slik som Skallmann, fordi destinasjonen kjem til å vere der framme uavhengig av kor lang tid du bruker på å nå han.

Å vere vaksen er å ville gjere dumme ting som du aldri gjorde då du var tenåring og "hadde lov til" å vere småteit og barnsleg, fordi du drøymte om å vere del av den gruppa som stod og snakka om avisdebattar og teateroppsetjingar.

Å vere vaksen er å tenkje at du kanskje har lyst på barn likevel. Ikkje no, ikkje før om mange år, men kanskje ein dag.

Å vere vaksen er å heve seg over bagatellar og akseptere at me er ulike, og prøve kome mest mogleg overeins med dei ein har rundt seg.

Å vere vaksen er å snakke med framande gamle damer på bussen, fordi du skjøner at dei er einsame, og kanskje kjem du til å vere ei av dei gamle damene sjølv ein dag, og då er det fint å vite at det finst twentysomething-ar som tar seg tid til å snakke med framtidige deg.

Å vere vaksen er å eigentleg ikkje bry seg så mykje med kva det vil seie å vere vaksen. Det viktigaste er å vere seg sjølv, vere tru mot seg sjølv og leve si eiga sanning, og så får alle andre meine kva dei vil.

Besten var sjømann

Eg trur fascinasjonar og kjærleikar til dels kan liggje i blodet. Eg har alltid vore glad i naturen, har vakse opp i han, og sjøen har vore den største kjærleiken. Havet er så sterkt og skummelt og vakkert, og når eg står ute på ferjedekket - klokka er elleve om kvelden, det er ei veke til julafta og vinden tar bokstaveleg talt pusten frå meg - då føler eg meg levande. Det gir meg ei indre ro å vite at eg er ein del av dette uendelege krinslaupet og at eg er bygd opp av atom som kanskje var ein bit av eit tre ein gong, eller ein stein eller ein drope. Fordi livet må ende ein gong, som verkar ganske overveldande når ein er 22 og prøver å finne ut kva ein vil bruke åra til, men det gjer likevel godt å vite at energien ikkje forsvinn, han berre omformar seg og vert noko nytt. Så kanskje ein kan seie at me vert resirkulert slik som Odd Børretzen ynskjar. Og alt er verdt det om ein får Odd Børretzen til å smile.

Då eg gjekk av bussen var det stjerneklart og andedraga mine vart til frostrøyk medan eg gjekk på asfalten som var dekka med snø som knitra under skoa, og det gjorde ingenting at det var mørkt fordi eg var på veg heim.

Home for Christmas

Dette vert skikkeleg klisjé, men det får så vere. Etter å ha overlevd den siste av tre eksamenar dette semesteret feira eg at juleferien hadde byrja med å besøke peparkakebyen i Bergen med ei veninne, for så å gå på kino med ei anna veninne. Peparkakebyen i Bergen er ganske big deal, dersom de ikkje har fått det med dykk, og eg trur at uansett kor stor Scrooge du er, så vert du i godt humør av å vere der inne. Heile området lyser av menneskeleg godvilje og kreativitet, samt nokre interessante tolkingar på (til dømes) korleis Eiffeltårnet ser ut.

I dag tok eg Kystbussen frå Bergen til Haugesund og no har eg fått hårfargen min tilbake igjen (den falske hårfargen, that is), som vil seie at eg automatisk vert i betre humør. Eg skal til legen i morgon, men etter det skal dei neste dagane stort sett gå til baking og rydding før tantebarna mine og faren deira (altså min eldste storebror) kjem på besøk i helga, pluss at på laurdag skal eg ein tur til Stavanger for å vere med gode vener som eg ser altfor sjeldan, overlevere gåver og sjå Sonny på Rogaland Teater. Dette har potensiale til å verte ei veldig bra veke og ein veldig bra juleferie. Kjenner eg kriblar etter å bake, få ting er meir avslappande enn det.

Hald ut

Du som sit i hjørnet med ansiktet gøymt i hendene, og med knea under haka.

Du som ser ut av bussvindauget og ventar på at han skal krasje.

Du som elskar så høgt og så inderleg, men er framleis åleine.

Du som skulle ynskje du kunne symje med kvalane.

Du som drøymer om noko meir enn dette.

Du som så vidt klarer å puste.

Du som vert kald over heile deg når du er nær nokon som får hjartet til å eksplodere.

Du som alltid saknar.

Du som ler og græt på same tid.

Du som har så mange tankar som surrar rundt i hovudet på éin gong at du klarer ikkje å sovne.

Du som får vondt inni deg av å høyre framande krangle.

Du som har mista nokon.

Du som synest det er skummelt å snakke framfor alle.

Du som er einsam i fellesskap.

Du som vil leve i litteraturen.

Ver så snill: Hald ut.

Gråtedag

Dette er biletet som møter meg når eg står opp om dagane, før eg opnar laptoplokket og et eit par brødskiver med avocado på og drikk appelsinjuice frå det eine lilla glaset eg kjøpte på Kremmerhuset tidlegare dette semesteret medan Nøve framleis var i Noreg og det verka lenge til jul.

I dag er det 15 dagar til julafta og eg byrja dagen med å gråte framfor naboen min fordi eg trur me er nokre emosjonelle vrak begge to, og ho seier ho ikkje speler musikk så høgt, men ho gjer jo tydelegvis det, men samtidig vil ikkje eg vere grunnen til at ho ber om flytting til eit anna SiB-bygg. Eigentleg trur eg det er det litle rommet i mellom oss sin feil, at det er ein annan og dårlegare isolasjon der enn mellom dei andre leilegheitane. I don't know. Eg veit berre at eg høyrer bass gjennom veggen og det gir veldig mange vonde assosiasjonar til barndommen min og det er som alle dei andre smålydane som stikk knivar i hjernen min, og så får eg vondt i hovudet samtidig som eg sit med øyreproppar tilkopla til dataen fordi det er den beste måten å stengje dei andre lydane ute på. Og med all denne emosjonelle energien som går ut av meg og vert ingenting og alle tårene og hovudverka og magesmertene, så vert det frykteleg vanskeleg å lese til den siste eksamenen som eg skal ha på tysdag (som er munnleg = verst). Spesielt når det framleis følest litt som august (eller i alle fall september), at Nøve framleis er her og me kan sjå Harry Potter om igjen på kino og eg har framleis fleire månader på meg til eksamensperioden byrjar.

Ode to nature (and David Attenborough)

Beginners

I kveld har eg sett film og gråte (mest grunna filmen) etter å ha lese pensum. Eg tenkjer at med eksamen i eit fag der den største porsjonen handlar om skodespelarkunst, kan ein nesten kalle det research.

Filmen heiter Beginners og om du veit ditt eige beste så ser du han, etter mitt hjarte var det ein av dei finaste og såraste og skjøraste filmane eg har sett. Og så hadde han dette sitatet frå The Velveteen Rabbit i seg som eg tenkte eg skulle dele, før eg gret litt til:

---------------------

"What is REAL?" asked the Rabbit one day, when they were lying side by side near the nursery fender, before Nana came to tidy the room. "Does it mean having things that buzz inside you and a stick-out handle?"

"Real isn't how you are made," said the Skin Horse. "It's a thing that happens to you. When a child loves you for a long, long time, not just to play with, but REALLY loves you, then you become Real."

"Does it hurt?" asked the Rabbit.

"Sometimes," said the Skin Horse, for he was always truthful. "When you are Real you don't mind being hurt."

"Does it happen all at once, like being wound up," he asked, "or bit by bit?"

"It doesn't happen all at once," said the Skin Horse. "You become. It takes a long time. That's why it doesn't happen often to people who break easily, or have sharp edges, or who have to be carefully kept. Generally, by the time you are Real, most of your hair has been loved off, and your eyes drop out and you get loose in the joints and very shabby. But these things don't matter at all, because once you are Real you can't be ugly, except to people who don't understand."

"I suppose you are real?" said the Rabbit. And then he wished he had not said it, for he thought the Skin Horse might be sensitive.

But the Skin Horse only smiled.

Og framleis skal eg kjempe

Eg kjempar mot desse veggane du byggjer opp rundt meg. Kloremerke i tapetet, stumme skrik, tørre tårer på eit støvlagt golv. Der skriv eg dagboka mi. 22. året og eg er her framleis. Neglene mine har du rive ut, men eg skriv likevel, skriv til eg kan dikte opp ein utgang. Snart kjem du til å kutte av fingrane mine, men då skal eg skrive med tærne, fotsolen, brystene, nasen... Du kan gjere kva du vil med meg, men eg skal halde fram med å skrive. Eg skal banke på veggane og skrike og skrive til det ikkje finst meir av meg enn desse orda eg består av:

Håp og kjærleik

Og framleis skal eg kjempe.