These are a few of my favourite things: Baking

These are a few of my favourite things: Cups/mugs

Blackjack, baby!

Eg elskar for mykje, lengtar for mykje, saknar for mykje, tenkjer for mykje. Eg analyserer, overanalyserer, sjølvanalyserer og sjølvdiagnostiserer.

Eg kjem til å elske deg sjølv om du ikkje elskar meg tilbake, og kanskje inkorpererer eg deg i ein tekst eller to, fordi eg taklar livet ved å skrive, ikkje prate. Eg får frelse gjennom kunst, og eg synest puslespel er den beste kuren for alt.

I skrivande stund gjennomgår eg mi tredje cellefornying. Sidan sist har eg fått to fornamn i staden for eitt og møtt nokre av dei mest fantastiske menneska eg veit om, samt mista eit av dei viktigaste, som har vore del av livet mitt sidan før eg vart fødd.

I dag er eg halvvegs til ei midtlivskrise, halvparten så gammal/ung som ei av yndlingskvinnene mine (here's lookin' at you, Trykkleif), og full av undring over kva intern overgang til eit anna studium kjem til å føre med seg.

Eg har alltid følt meg moden for alderen, men sist tysdag var fyrste gong eg verkeleg følte meg vaksen.

Happy birthday to me!

Lang dags ferd mot natt

God kunst, verkeleg fabelaktig kunst, gjer deg skjelven. I sommar var det All My Sons, og i kveld var det Lang dags ferd mot natt. Etter å ha gitt ståande applaus og skodespelarane har måtte kome ut på scenen fire gonger, prøver du å forlate salen og beina dine, ja, heile kroppen din følest som om du har hatt litt for mykje vin, men det einaste du er full på, full av, er kjensler. Du har ein tornado inni deg, ein klump i magen, eit blødande hjarte, og om du er heldig nok får du til tider møtt nokre av desse personane som gjer deg slik. Som gjer deg til eit takknemleg vrak.

For meg finst det tre verkeleg store, kvinnelege skodespelarar i verda: Meryl Streep, Helen Mirren og Liv Ullmann, og i kveld fekk eg møtt Liv Ullmann. Mi norske heltinne. Ein fantastisk skodespelar, og eit vakkert og fantastisk menneske. Lang dags ferd mot natt var out of this world-amazing og då eg sa til Liv at det var nydeleg, men hjarteskjerande, heldt ho meg i handa og sa at det skulle vere hjarteskjerande. Ho signerte teaterprogrammet mitt, og eg sa det var ei ære å få møte henne og at eg beundrar henne høgt, to which she replied at det var ei stor glede.

Everyday magic

Okay, so you know when you've been feeling like crap and nothing's been able to change your mood, and all you can think of is how lonely you are and how you wish you had someone to hold you and kiss you? Well, (apparently you start writing your blog entries in English) and also you return to your own personal "therapy" treatments. (Calling it therapy might be taking it a tad far, but at least it works for me.)

So, after I was finished reading Synnøve Solbakken for tomorrow's literature lecture I watched the first Harry Potter movie, Harry Potter and the Philosopher's Stone. It's got the original Dumbledore, Alan Rickman and Zoë Wanamaker, and when it's been as long since you watched it as it was in my case, you realise how ridiculously young Daniel and the gang was (although he's born the same year as me) and how much the animation technology etc. has come.

Anyway, it was awesome, and I encourage you to watch it again as well. I plan to watch all six movies before attending the premiere of part I of the seventh film at November 18th, 23.59.

I keep dancing on my own

- Å liggje på golvet og hikstgråte medan naboen deler musikk med heile etasjen (eller kanskje heile bygningen), men det einaste du høyrer er bassen som driv deg sakte, men sikkert til vanvit.

- Å skrive vidare på ei historie om ein som ikkje klarer le, og som alltid må vere minst eit kvarter for tidleg til ein avtale.

- Å lengte så inderleg at det gjer vondt, og du har ein knute i magen og fleire tårer i halsen.

- Å høyre Pink Floyd rope "Tear down the wall" og mimre.

- Å ha to veker igjen til di tredje cellefornying.