Om å skrike

Jeg så ut vinduet og plutselig var det høst. Det er et helt fantastisk lys ute nå og bladene har begynt å dø, bli en del av kretsløpet.

Vi har regn og sol, men ingen regnbue.

Den siste bussen kjører forbi mens jeg deklamerer en dårlig forberedt monolog i sengen min, fordi jeg er ikke en skrikeperson og noen ytterst få ganger hjelper det ikke å skrive, man må bare snakke og høre ordene forsvinne, gå i oppløsning.

Du vet, jeg lever i tekstene mine. Jeg kan få deg til å høre på meg med tekstene mine. Diskutere med deg, sjarmere deg, si at jeg elsker deg, men av og til strekker det ikke til å få utløp gjennom disse bokstavene jeg er så glad i og alle puslespillene ligger hjemme hos foreldrene mine, så jeg prøver å finne nye måter å fungere på.

Jeg hadde for mange ord i brystkassen min som ville ut. Jeg lå og gråt, hikstet, smilte, lo. Ville kysse deg før jeg husket hvor du var, men jeg er fremdeles glad i deg, tror fremdeles at stemmen din kan redde verden. Man bare føler seg så hjelpeløs i blant når himmelen er svart og man bruker opp 30 papirlommetørklær til dagen.

Men jeg prøver. Gir aldri helt opp.

Nå skal jeg gå ut i det vakre lyset og se om jeg finner det jeg leter etter.