lørdag 24. september 2011

Om å skrike

Jeg så ut vinduet og plutselig var det høst. Det er et helt fantastisk lys ute nå og bladene har begynt å dø, bli en del av kretsløpet.

Vi har regn og sol, men ingen regnbue.

Den siste bussen kjører forbi mens jeg deklamerer en dårlig forberedt monolog i sengen min, fordi jeg er ikke en skrikeperson og noen ytterst få ganger hjelper det ikke å skrive, man må bare snakke og høre ordene forsvinne, gå i oppløsning.

Du vet, jeg lever i tekstene mine. Jeg kan få deg til å høre på meg med tekstene mine. Diskutere med deg, sjarmere deg, si at jeg elsker deg, men av og til strekker det ikke til å få utløp gjennom disse bokstavene jeg er så glad i og alle puslespillene ligger hjemme hos foreldrene mine, så jeg prøver å finne nye måter å fungere på.

Jeg hadde for mange ord i brystkassen min som ville ut. Jeg lå og gråt, hikstet, smilte, lo. Ville kysse deg før jeg husket hvor du var, men jeg er fremdeles glad i deg, tror fremdeles at stemmen din kan redde verden. Man bare føler seg så hjelpeløs i blant når himmelen er svart og man bruker opp 30 papirlommetørklær til dagen.

Men jeg prøver. Gir aldri helt opp.

Nå skal jeg gå ut i det vakre lyset og se om jeg finner det jeg leter etter.

6 kommentarer:

  1. Syns o det hjelpe best å få sagt ting høgt av å t.

    SvarSlett
  2. Jeg leste dette, og tenkte at det var noe feil, noe som ikke stemte, - du har skrevet på bokmål!

    (Dette var uansett veldig fint, jeg er så glad i deg og stolt av å kjenne deg.)

    SvarSlett
  3. Haha, ja, det må til i blant. Eigentleg var det fordi eg skulle bruke ordet "intet" og eg likar ikkje det nynorske "inkje", men så brukte eg det ikkje likevel. Eller, det er fordi eg har ført saman to forskjellige tekstar og redigert bort ein del, og den eine teksten var på bokmål og den andre på nynorsk. (Ikkje at du trong vite alt dette, but now you do. :P)

    (Takk likeså, kjære deg. Glad i deg òg. <3)

    SvarSlett