Oktobermorgen

En halvdrukken kald kopp te på et støvete loftsgulv en tidlig oktobermorgen, lyset glimter så vidt gjennom gardinene og avslører dine bare skuldre og den høyre armen din som møter dagen med gåsehud. Jeg løfter dynen forsiktig for å dekke deg til, men stopper i det jeg igjen faller for krumningen i ryggen din og tar til å telle fregnene dine for fjerde gang siden vi møttes forleden dag. Du gikk ned gaten forbi der jeg satt på kafé og forsøkte å forandre verden, og jeg ble bergtatt, grep jakken min og fulgte etter deg ned Akersgata forbi sperringer som igjen sparket til hjertet mitt slik at det truet med å briste, men du var lyset jeg hadde ventet på. Dette lyset som nå deler kroppen din med meg mens jeg stryker noen varsomme fingre fra nakken din, ned til tåspissene dine og tilbake, men hele tiden uten å røre deg, føler meg nærmere deg slik. Jeg kan kjenne hårene dine reise seg, og når du vrir deg ut av søvnen kysser jeg deg før du får sagt god morgen.