Scenekraftverk

Det følest som Café Moody her, det er difor eg er nær ved å gråte og forventar at nokon eg er forelska i skal kome inn døra. Det er det rutete golvet og folka og kjærleiken og varmen og denne inderlege kjensla av å vere heime, å høyre til. Å kunne sitje her og skrive den eine teksten etter den andre, fordi eg har funne tilbake til Haugesund igjen og det er desse folka eg vil kjenne, dei med lidenskap i hjartet og teater i blodet.

Manglar berre ein kopp Lady of Tahiti, så er eg klar.