Kanskje i morgen

Hun titter ut av vinduet, skjuler seg bak blondegardiner og hår. Hun er femten år, eller kanskje femti, det er så vanskelig å se hvem hun er bak de solbrillene hun alltid går med fordi hun én dag så Breakfast at Tiffany's og ble øyeblikkelig frelst.

"Pust gjennom det," tenker hun. "Det ordner seg."

Så hun løfter hodet mot himmelen, vinduet står på gløtt, og hun får en luftstrøm på vill oppdagelsesferd i kroppen hennes. Den invaderer henne som et tordenskrall. Hun kjenner den smyge seg gjennom blodårene, forbi musklene og skjelettet, til den skyter ut av tærne og hun ligger andpusten og forslått på gulvet.

Vinduet er igjen.

Kanskje hun klarer å gå ut i morgen.