lørdag 5. november 2011

Trust

Du tar pusten frå meg. Eg klarer bokstaveleg talt ikkje å puste. Prøver å hugse korleis eg gjer dette her, eitt steg framfor det andre – pust inn, pust ut – gjenta etter behov. Eg flyktar til fiksjonen for å frigjere meg frå mine eigne tankar, det følest trygt å vere del av noko som ikkje eksisterer, noko eg kan hengi meg til, det gir tårene større meining.

Det gjer fysisk vondt å tenkje på deg. Eg kan kjenne organa mine vri seg i smerte medan eg sig saman på golvet og hyperventilerer. Det er lenge sidan sist.

Nokre filmar slår deg rett i magen utan at du er heilt klar for det.

9 kommentarer:

  1. Heter filmen Trust?

    Jeg bruker ofte lang, lang tid på å komme meg etter en film for å se en neste som er realistisk, trist, romantisk eller all of the above.. Jeg bare takler det ikke. Livet er grusomt, trenger ikke påminnelser utover mitt eget dritt avogtil.

    Tror jeg dog går glipp av mange perler... men en gang må jeg få tatt det igjen?

    (*klem* <3)

    SvarSlett
  2. Ja, han kom ut i fjor. (Clive Owen, Catherine Keener, Viola Davis...)

    Det er mange som borar seg inn i meg, men eg ser likevel veldig mange av dei, er kanskje noko i det Aristoteles sa om katarsis.

    SvarSlett
  3. Jeg liker Clive Owen. Tenker jeg kommer over filmen den gang den føles mer rett å se.
    Ahw, men hvis du føler at det hjelper, er det jo en bra ting. Og selv om filmer er avogtil jævlige å se, gjør de veldig inntrykk i form av kreativtet og tolkning and such. Tenk å skulle samle et menneskes historie på så kort tid. Det slutter aldri å overraske meg. Og bra er det. Å være naiv er en befrielse av og til.
    Man glemmer seg selv også. Det merker jeg med Grey's Anatomy. Jeg gråter, men ikke fordi det minner meg på min egen situasjon, men fordi jeg på et vis kan sette meg inn i andres situasjoner. Er vel heller etterpå det blir ille, når skjermen blir svart og alt man har igjen er følelsene.

    (Whoah, som jeg skriver!)

    SvarSlett
  4. Ja, det er nettopp det, empatien og sympatien and such. Hyperventileringa kom veldig overraskande, though. Det var etter filmen var over.

    SvarSlett
  5. Ahw. Det er kroppen din som reagerer på det emosjonelle. Det er forferdelig når det pågår.

    SvarSlett
  6. Ja, det var å kjenne seg igjen i filmen utan å ha opplevd det same som karakteren der, men å verte sårbar, og så opna det opp for andre kjensler, trur eg.

    SvarSlett