Det neste store

Tapetet krøller seg,

tevannet koker over.

Jeg ligger i et hjørne,

varmer meg på brente bilder av deg

mens anlegget spiller Joni Mitchell.

Jeg skulle ha drukket regnet,

det var det jeg skulle ha gjort.

Gitt meg hen til impulsene,

omfavnet øyeblikkene.

Tegningene dine henger fremdeles på veggen,

håner meg med deres

abstrakte perspektivering og

forvridde proporsjoner.

Disse falske idealene av skjønnhet,

konstruert av opphøyde ballonghoder fylt med helium

som har nådd taket,

men kommer ikke videre.

Ingen åpner vinduet.

De stagnerer i deres korrupte håp om evig berømmelse,

svinner bort og blir det neste store,

i femten sekund.

Har ikke tid til minuttene lenger.

Har ikke tid til å lufte.

Og midt på firefeltsbroen,

i rushtrafikken,

ligger du i fosterstilling.

Lukker ørene og vil vekk,

ut,

men de tynne fingrene deres

holder deg igjen,

holder deg nede,

tar kvelertak på deg

mens du synger stille,

forsiktig,

om hva du vil bli når du blir stor.

Skriver i sanden:

”Jeg vil leve i en bok,”

før du lar havet skylle drømmene dine ut

i verdens største landmasse,

og du tenker at det er ikke så farlig,

olivengrenen er ikke langt unna.